De siste ti årene har vi opplevd radikale omveltninger i det sikkerhetspolitiske landskapet i verden. Nyhetsbildet preges av grufulle kriger, drevet av dype og lange konfliktlinjer, geopolitiske interesser og rivalisering mellom stormakter. Vi har erfart hvordan hybride trusler kan ramme og lamme kritisk infrastruktur, og vi begynner for alvor å merke hvordan påvirkningsoperasjoner kan svekke tilliten i samfunnet og utfordre selve fundamentet for demokratiet. Den raske teknologiske utviklingen er både en driver for nye trusler, og den representerer store muligheter for å løse
samfunnsutfordringene vi står overfor.

Men teknologien alene gir ikke de effektene vi trenger. Vi må jobbe annerledes og med nye tilnærminger til innovasjon, offentlige investeringer, industriutvikling og styring i offentlig sektor dersom vi skal lykkes. Tettere samarbeid på tvers av sektorer, og mer helhetlige og felles innsats om teknologiutvikling, innovasjon, og næringsutvikling må til. Et tettere samarbeid mellom sivile og militære aktører er avgjørende for å styrke vår forsvarsevne og beredskap.

I boken forteller jeg om mine egne erfaringer med å drive frem teknologisk innovasjon og omstilling i forsvarssektoren, om hvorfor det er vanskelig og hvordan ulike barrierer for endring slår ut i praksis. Jeg gir råd om hva som skal til for å lykkes bedre, ved å forene teori med praktisk erfaringslæring.